«Løva»
Vara løva i mitt eiget liv
Ikkji svive rundt – vara den som driv
Alder løva meir enn løva held
Vara løve når det stunda mot kveld
Vara hånde du kan halde i
Vara hjarterom så du vel å bli
Vara tinnsoldat på eigen fot
Halde vake når du vanta mot
E æ løve og løvetann
E æ vilje i brann
E æ høvding og likemann
der som true alder svann
Vara drua i min eigen vin
Berre trø me ned – foten gjer me fin
Og som åro går bli e sterk og klar
Der e går bli det fotefar
Tekstforfatter Ørnulf Juvkam Dyve skriver følgende om tankene bak teksten:
Utgangspunktet for det jeg har skrevet er ideen om å makse sitt eget liv og sin egen tilværelse. Løva er kjent for sin styrke og udiskuterbare plass i næringskjeden. Det å føle løva sin styrke i sitt indre, gjør oss godt rustet til å takle alle livets opp- og nedturer.
Jeg tenker videre at styrke er noe mer enn det å ta vare på seg selv. Er man virkelig sterk har man også rom for andre sine utfordringer og behov. I andre vers er hjerterom og en håndstrekning sentrale ord. Videre er jeg innom historien om den enbeinte tinnsoldaten som viste slik forbilledlig mot - helt til det siste. Dette er jo en noe subtil hentydning til at det fortsatt er mulig for mange å være en hjelp for andre – selv om man befinner seg i en utfordrende situasjon selv.
Det tredje verset handler om det å tåle det livet kaster på oss. Mange har opplevd det å bli tråkket på i ulike sammenhenger. Er man da drua i sin eigen vin vil man bli sterk og edel – på sikt. Ingen vet vel bedre enn drua hvordan det føles å bli tråkket på. Historien viser gang på gang at de aller største og flotteste menneskene slett ikke har sklidd lett gjennom tilværelsen.
Refrenget spiller igjen på løva sin styrke – den ligger klart i dagen. Løvetannens styrke er ikke like opplagt men den har like fullt evnen til å vokse gjennom betong og asfalt. Det å være høvding og likemann kobler jeg til en tanke om å være mektig i seg selv men samtidig ha rom for, og vise, medmenneskelighet.
… men alt dette starter med en tro på at det nytter…